ex ? ex-er? ex-sex?

Dette MÅ jeg få ned! Seriøst!

Jeg hadde verdens søteste samtale med kjæresten min nå nettopp der vi snakket om abselutt alt mellom himmel og jord.
Alt va sukkersøtt helt til jeg begynner å snakke helt NONSTOP om ex-ene mine.
Eh ja!
Er ikke det bare sånn som man vet man ikke skal snakke om?!
Nei, ikke jeg.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke kan det så jeg prøver å få gjort det så mye jeg kan når jeg først har mulighet. Jeg snakker om uintresante ting som har skjedd eller blitt sagt og fok jeg snakker meg sitter spent å venter på poenget mitt.
Men så har jeg ikke noe poeng! Hva faen?!
Jeg bare ville nevne det liksom:P
Og jeg sier det gjærne 3 ganger til i et annet sammenheng.

Jeg vet det høres helt teit ut.
Men jeg kan seriøst ikke noe for det.
Jeg kunne ha snakket om dem i all evigheter. Jeg kunne ha skrevet bok om dem.

Herregud. Det kunne missoppfattes litt men det som er greia er at jeg har 2 ex-er. Kunn 2.
Men han første begynnte jeg sammen men da jeg var 14. (usj)
Og vi var sammen i 3 år men har holdt på lenge etter på.
Nr 2 har jeg vært sammen med i 2 år + at vi også har holdt på en del etter det.
Jeg kunne LETT ha hatt sex med begge den dag i da.
Eller ikke nå, siden jeg har kjærest. Ehe!

Men!
Jeg kunne aldri igjen ha blitt sammen med dem igjen!
Jo, jeg tenker på det når jeg er ensom og når det er såpass lenge siden jeg har møtt dem at jeg begynner å forestille meg et eget fantasibilde av hvordan dem er. Men med en gang vi har vært sammen mer enn ett døgt begynner jeg å tenke:
Åh, (sukk) nå kom jeg på minst 48 grunner til at vi ikke er kjærester mer.

Ser dere. Det er i grunn ingen følelser så hvorfor må jeg prate om dem hele tiden.
Jeg må snart ha et proffesjonelt svar.

Min egen teori er at:
Dette er jo personer som har vært en stor del av deg.
De har vært en stor del av deg i den tiden man var ung og under utviklig osv.
Man gikk igjennom en tid der man opplevde forandringer og hadde utfordringer som aldri før. Man gikk fra å være barn til voksen.

Det er så mye som skjer i hodet på en tennåring.

Jeg tror rett og slett at begge dem har satt dype spor i meg på en god og dårlig måte.
Jeg føler meg så utrolig helldig som har følt den kjemien så ung og ha blitt kjent med 2 så flotte karer som dem.
Jeg kunne ikke byttet dem mot noe i verden! Ikke NOE!

Jeg sitter igjen med en så god følelse av dem begge og tenker på alle minnene vi har satt sammen. Jeg kan le og jeg kan gråte.
I bunn og grunn er jeg utrolig takknemlig og disse menneskene er umulig og ikke snakke om nesten. De er jo mine helter. :P

Vi har skiltes som gode venner og har hatt av og på forhold siden.
Det er noe spessielt med exer!

Men uansett hvor mye disse peronene betyr for meg må jeg prøve å la være å snakke om dem konstant!
Det må jo være så utrolig kjedelig for andre. Spesielt min nåværende kjæreste.
Han sier at han ikke blir sjalu eller noe men han syns bare det er uintressante ting jeg snakker om.
Å ja, kanskje (mest sansyneligvis) er det det!
Men det ingen kan forstå er denne vanvittige gode følelsen jeg sitter igjen med etter dem. Jeg liker og prate om dem:)

Men hvis noen var i tvil nå så må jeg bare tillføye at; Nei, jeg tror aldri jeg kommer til å bli forelsket i noen av dem igjen.
Vi er på heeelt forskjellig planet den dag i dag. :P





Hooh, det var godtå få ut tankene mine.

God natt!