Jakten på det gode liv..

Hm.. Nå gikk akkurat R (som har vært min kjæreste det siste have året) ut døren. Sint, og uten ord. Som alltid. Jada. Dette har skjedd før. Opptil flere ganger.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har så blandede følelser.
Jeg er jo så glad i han og av og til har vi det utrolig godt sammen men det er noe med han som for meg til å stoppe opp. For det første har han en familie jeg aldri får møtt. Om jeg får møtt dem er sjansen for å ikke bli godtatt veldig stor.
for det andre er de kulturforskjeller. Og det vil alltid være litt vanskeligere enn om det ikke hadde vært det. De kommer plutselig så mange nye regler og forventninger inn i bilde. Akkurat som det ikke var nok fra før?!
Andre ting som har plaget meg i det siste er latheten hans. Greit, Jeg er superlat selv men faen! Å være med noen som er latere enn meg igjen påvirker meg ikke akkurat i den positive retningen.
Dessuten har vi kranglet så mye og kalt hverandre så mye stygt at jeg føler vi har mistet litt av grensen på hvor langt man kan gå når man krangler. Når begge tyr til vold har det gått for langt etter min mening.

De siste månedene har vært utfordrende for meg.
Jeg har revet meg løs fra dårlige venner og fått sakte men sikkert mer respekt for meg selv. Det gjelder klesvalg, oppførsel og generelt væremåte.
One night stand er ikke noe jeg vil ha mer av i livet mitt!
Jeg er heller ikke keen på å være drita på byen mer! Jeg vil egentlig kutte ut det meste av drikke utenom til mat og spesielle ting.
Jeg vil fokusere mer på trening, kosthold og helse. Jeg vil lære meg de triksene man kan for å få et lykkelig liv. Jeg vil møte flere intellektuelle mennesker som kan lære meg det de har lært.
Bare de å ha gode samtaler med en smart person gir meg såå mye. Bare det å høre på en lærer gjør meg helt frelst.
Hvor finner man flere slike mennesker??

De siste månedene har jeg brukt for å komme meg vekk fra folk som gir meg dårlig innflytelse. Akkurat nå har det resultert til at jeg sitter her uten noen i det hele tatt!!
Jeg har faktisk aldri følt meg så alene noen gang!
Jeg har klamret meg skikkelig fast til kjæresten min.
Og stakkars gutt.. Ikke bare det at jeg ikke har noen andre enn han så har jeg hatt mye stress med flytting, krangling med de jentene jeg bodde med og slitet helt grusomt økonomisk. På toppen av alt ble jeg gravid.
Og det å være gravid merker man!
Det er helt sinnssykt at noen går mange måneder uten å merke at de er gravide!!
Jeg merket det helt sykt hormonelt!
Kan jo seriøst ikke få barn nå så jeg hadde bestilt time for abort men så er det det å ha tid til det.
Jeg har jo tross alt 7 (5) eksamener nå på 2 uker!!
Men helt ut av det blå begynte jeg å blø for noen fager siden og har nesten blødd i hjel siden.
Skulle egentlig på jobb i helgen men er sykemeldt til tirsdag.

Jeg synes det forsåvidt er greit og ta abort! IKKE missforstå.. Det er ikke bra å gjøre det men jeg er veldig takknemlig for at man har det valget her i Norge.
I mitt tilfelle var det det beste. Både med tanke på meg selv, faren og barnet.
Men det å miste et barn på den måten jeg gjorde nå synes jeg var litt verre enn jeg hadde trodd.
Hvorfor vil ikke barnet være i meg? Følte barnet seg så uvelkommen at det døde?
Det verste av alt er at jeg tror jeg så den lille klumpen.
Ja jeg vet det høres ekkelt ut. Det er ekkelt for meg også.
Men det er noe rart med det. Det synet fester seg til hodet og får deg å tenke. I hormonell rus, for å understreke det!

Jaaajaa..
I morgen er det 17.Mai. Tiden flyr.

Nå skal jeg trene!!